Jeg har fått lov til å intervjue to mødre som har totalt forskjellige opplevelser med amming. Les mitt intervju med Emmy!
– Hei, Emmy!
Fortell oss litt om deg og barnet!
Jeg er 26 år og fødte mitt første barn den 20. november 2016. Hun er nå 5 måneder gammel. Jeg jobber som lærer i barneskolen. Før jeg gikk ut i foreldrepermisjon, var jeg klasseforstander på andretrinnet.
– Er det første gang, eller har du ammet før?
Jeg hadde ingen tidligere erfaring med å amme, og jeg har heller ikke så mange venner som har barn, så derfor har jeg ikke kommet i kontakt med andre som ammer.
– Hva tenkte du om amming før du fikk barn? Fikk du god informasjon for eksempel av jordmor når du var på svangerskapskontroll?
Jeg var veldig ydmyk overfor det faktum at ikke alle kan amme, men jeg var innstilt på å amme hvis jeg kunne. Jeg syntes det virket greit. Man har jo alltid maten med seg, og den inneholder mye næring (noe morsmelkerstatning naturligvis også gjør). Særlig fikk jeg god hjelp på fødeavdelingen, der de viste meg forskjellige måter å holde babyen på, kontrollerte grep og fortalte at jeg kunne ringe Ammehjelpen dersom jeg lurte på noe. Nærmeste helsestasjon var også til stor hjelp. Der følte jeg også at jeg kunne henvende meg når jeg hadde spørsmål. Jeg fikk imidlertid ikke all informasjon jeg trengte på helsestasjonen, men jeg vet at det ble arrangert møter der, der man kunne få informasjon om amming. Men jeg valgte bort de møtene selv, siden jeg syntes det var så mye man skulle gå på, og siden jeg ikke ville være for mye borte fra jobben.
– Hvor lenge har du ammet?
Jeg fullammet i 3 måneder, og så trappet jeg ned. Da datteren min var fire måneder, hadde jeg helt sluttet å amme. I løpet av nedtrappingsperioden var jeg nødt til å pumpe ut mye av melken, siden datteren min til slutt nektet å die. Hun likte flaske bedre.
– Si litt om hvordan du opplevde selve ammingen.
På fødeavdelingen fikk jeg veldig mye hjelp med ammingen. Der var alle veldig hjelpsomme hele tiden. Men allerede etter én uke hjemme ble det verre. En av brystvortene mine ble sår og begynte å blø. Det gjorde at det allerede da begynte å bli vanskelig å amme. Det gjorde jo fryktelig vondt.
Brystskjoldet ble redningen, og det brukte jeg i hele ammeperioden. I begynnelsen befant vi oss i den fantastiske lille babyboblen, og det var så koselig å ha datteren min helt nært når hun ble matet. Men hun ville jo ha mat med 1,5–2 timers mellomrom, og etter hvert ble det anstrengende, slitsomt og veldig utmattende. Da jeg så endelig begynte å forstå at jeg var blitt mor, og alle hormoner hadde begynt å roe seg ned, og jeg begynte å komme ut av babyboblen – først da kunne jeg endelig lande og begynne å ta inn andre følelser. Det var da, kanskje etter en måneds tid, jeg innså at jeg ikke syntes amming var det morsomste i verden, og det stemte jo ikke med hva jeg hadde hørt andre si. Ammingen ga meg angst, jeg ble frustrert, og det var slett ikke som jeg hadde tenkt meg at det skulle være. Tiden gikk, og jeg kjente at det ikke var noe gøy å mate babyen lenger i det hele tatt. Jeg syntes ofte det var greit om morgenen, og kanskje om kvelden før hun skulle sovne. Men ikke ellers på dagen. Overhodet ikke.
Jeg snakket mye med samboeren min, og vi bestemte oss for å prøve ut morsmelkerstatning til noen av måltidene. Men jeg fikk bare mer og mer angst. Til slutt, da datteren min var tre måneder, bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle lide meg gjennom dette. For det var sånn det føltes, som noe jeg måtte lide meg gjennom. Jeg bestemte meg for å slutte å amme. På helsestasjonen fikk jeg full støtte, og det hjalp veldig. Vi bestemte oss for at måten å gjøre det på var å trappe ned ammingen, og etter en måned var jeg ferdig. Det er utvilsomt den beste beslutningen jeg noen gang har tatt. Datteren min fikk endelig den mammaen hun fortjener – en mamma som elsker å mate henne og ikke går rundt med angst. En mamma som har det bra. Det var da jeg sluttet å amme at jeg virkelig forstod hvor dårlig jeg hadde blitt av ammingen. Datteren min hadde ingen problemer med å akseptere flaske, og da vi begynte å trappe ned ammingen, valgte hun flaske fremfor bryst. Når jeg prøvde å gi henne bryst, skrek hun helt til vi ga henne flaske i stedet. Det ble jo også enklere når hun aksepterte flasken.
Jeg har vært litt bekymret for hva andre skal tenke og mene om at jeg har valgt å slutte å amme på tross av at jeg har mye og god melk. Faktisk har jeg ikke fått noen negative reaksjoner. Jeg trodde at det skulle bli verre, og at jeg ville bli nødt til å komme med en masse forklaringer. Det har jeg sluppet, og jeg er så takknemlig for at folk rundt meg ikke legger noen vekt på om jeg ammer eller ikke. At det ikke gjør meg til en dårligere mor. Å slutte å amme har gjort meg til en bedre mor.
Hvis det noen gang blir snakk om søsken, er jeg ikke så sikker på at jeg kommer til å ville amme. Kanskje gir jeg det en sjanse til, men jeg er redd for at jeg skal føle meg like dårlig da, og det vil jeg ikke.
– Fikk du hjelp da du følte at det var slitsomt?
Da datteren min var en uke gammel, begynte det å blø fra den ene brystvorten min. Da ringte jeg Ammehjelpen, som ga meg tips. Men jeg valgte selv å teste brystskjold, og det var det helsestasjonen som hjalp meg med. De støttet meg i valget av brystskjold. De sa at jeg ikke trengte å slutte med den hvis det fungerte for oss. Og det gjorde det jo! Det var selvsagt litt brysomt å måtte feste brystskjoldet hver gang før jeg skulle amme, men uten det hadde jeg nok gitt opp når jeg satt og gråt fordi sårene på brystvorten gjorde så vondt. Jeg begynte med brystskjold på det ene brystet, og fra det øyeblikket ville ikke datteren min ta til seg mat uten brystskjoldet. Da begynte jeg å bruke det på begge bryst. Da jeg valgte å slutte å amme, var det helsestasjonen som hjalp og støttet meg. Så har jo alltid mannen min vært den største støtten gjennom hele prosessen.
– Var det noe du ønsket å få vite om amming før barnet ble født eller i løpet av den perioden du ammet?
Jeg skulle ønske jeg hadde fått informasjon om hvor stor hjelp det kan være å bruke brystskjold. Det var en slektning av meg som fortalte at det fikk an å bruke brystskjold, og det er jeg veldig glad for. Noen steder er det kanskje sånn at man får informasjon om brystskjold på fødeavdelingen eller helsestasjonen, men jeg fikk aldri høre om det av noen i helsevesenet. Jeg ønsker meg også at helsevesenet kan informere om at noen blir dårlige av å amme, at man kan få angst, og om hva slags hjelp som finnes hvis man ønsker å slutte å amme.
Takk, Emmy, for at du fortalte om hvordan du opplevde det å amme!
Vil du også fortelle oss om din opplevelse med amming? Send oss gjerne en e-post på [email protected], så kanskje din historie blir den neste vi legger ut her på Babytalk by MAM!
