«Til tross for at jeg alltid har ønsket å bli mor, vil jeg si at veien til morsrollen i beste fall var humpete.
Jeg har alltid hørt fra leger at det ville være vanskeligere for meg å bli gravid, så jeg bestemte meg for å komme en potensiell infertilitet i forkjøpet. Jeg fikk time hos en av de beste fertilitetsakupunktørene i New York – den alle går til hvis IVF mislykkes. Det viste seg at legene tok skammelig feil, og jeg ble gravid på et blunk.
Jeg var egentlig ikke forberedt på det. På det tidspunktet hadde mannen min fått ny jobb og bodde i New Hampshire, men kjørte hjem i helgene. Jeg fant ut at det var viktig at den nye familien vår skulle være sammen, så i løpet av fødselspermisjonen sa jeg opp jobben min og flyttet med vår 6 uker gamle sønn fra den vakre brosteinsbelagte Tribeca-gaten vår til en grusvei i et skogområde i New Hampshire.
Jeg overbeviste meg selv om at jeg var ferdig med byen, og at vi nå skulle leve et idyllisk landlig liv med den nyfødte babyen vår (og synge kumbaya ved bålet, kanskje?). Da oppdaget vi at jeg var disponert for fødselsdepresjon (moren min hadde det, moren hennes hadde det osv.). Hormonene mine begynte å spille meg et puss, og etter å brutt med det livet jeg hadde hatt i New York i 12 år, gikk jeg helt av hengslene. Først da jeg sluttet å amme sønnen min på 13 måneder, dempet hormonene seg og jeg begynte så smått å føle meg som mitt gamle jeg igjen. Ikke desto mindre hadde jeg svært dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å leve opp til å være en like god mor som de andre.
Vi flyttet til Boston og fikk to barn til. Enda mer svangerskapsdepresjon. Enkelte lurte på hvorfor jeg fortsatte å få barn hvis jeg fikk så store depresjoner. Jeg må innrømme at det var fordi jeg ønsket å ha en familie. Jeg ville at sønnen min skulle ha søsken, og jeg hadde et overdimensjonert syn på egen evne til å takle depresjonen helt på egen hånd.
Jeg unner ingen å få problemer i barseltiden, men mine egne problemer fikk meg til å tenke nøye gjennom hva slags person jeg vil være. Hvis du sliter, er du ikke den eneste. Du er ingen dårlig mor, og hvis du orker det, bør du ta imot en hjelpende hånd fra menneskene du er glad i. Jeg var heldig som hadde mennesker rundt meg som var glad i meg når jeg ikke klarte å være det selv, og jeg fikk hjelp fra svært flinke leger.
Jeg vet også at jeg feilberegnet endringen i identitet som morsrollen krevde av meg, og jeg tror ikke jeg forstod hva kjærlighet var før jeg selv fikk barn. Det jeg ønsker mest av alt for barna mine, er at de skal vite hvor glad jeg er i dem, og at jeg vil alltid være der for dem, slik at de kan ta med seg denne kjærligheten ut i verden. Som mor tror jeg at det er den beste gaven jeg kan gi dem."
