Det er rart å snakke om at det å bli foreldre er en reise, men det er svært beskrivende for det jeg og mannen min har vært gjennom.
Vi prøvde å bli gravid i seks måneder (pga. alder), der vi hver måned fikk et lite slag i magen da vi ikke klarte det, helt til vi startet med behandling mot infertilitet. Vi hadde tre runder med IUI-behandling før vi bestemte oss for å prøve med IVF. Jeg ble gravid i første behandlingsrunde med IVF, og vi var så glade at vi fortalte det til hele familien!
Da jeg var cirka 7 uker gravid, fikk jeg blødninger og dro til legekontoret for å ta en ultralyd. Det ble en ekstremt lang og ekstremt stille ultralyd før legen sa: «Jeg beklager, men du har mistet babyen.» Jeg kunne ikke fatte det. Jeg tenkte hele tiden at jeg vet jo at jeg fortsatt er gravid, denne legen tar feil, men jeg visste at jeg ville høres helt sprø ut hvis jeg sa det høyt. Det var morsdagshelg og vi tilbrakte mesteparten av den inne i huset, og vi vekslet mellom å gråte og være helt numne.
Så, bare noen dager senere, da jeg hadde tatt flere blodprøver, fant de ut at tallene mine steg, og jeg ble sendt tilbake for å ta en ny ultralyd. I denne ultralyden kunne vi se hjerterytmen, til alles store sjokk unntatt hos meg, for innerst inne visste jeg at jeg fortsatt var gravid. Begge dro på jobb, og deretter skulle jeg møte søsteren min på jobben hennes om kvelden. Da jeg var på vei ut av bilen, kjente jeg en våt strøm mellom beina og håpet at jeg hadde tisset på meg. Det viste seg å være store mengder blod, og jeg havnet på sykehuset med blødninger. Der ble det tatt nok en ultralyd, og denne gangen fant de ikke noe. De fortalte at jeg hadde abortert helt, at selv fostersekken var borte.
Vi prøvde en ny runde med IVF som ikke lyktes før vi byttet lege. Dr. Nayak fra Reproductive Medicine Institute hadde en varm personlighet, var veldig hyggelig og hadde selv vært gjennom IVF. Jeg forklarte hvordan de tidligere behandlingene hadde fått meg til å hulke uten grunn, eller bli stiv av skrekk, og hun lyttet og stilte spørsmål. Hun endret litt på medisinene mine, slik at det skulle være positivt å ta dem når det var tid for neste runde med IVF.
I den tredje runden med IVF ble vi gravide med datteren vår, Colette. Det var spennende og skremmende, nydelig og vanskelig. Jeg var konstant kvalm og klarte knapt å holde noe nede, men alle tegn tydet på et normalt og sunt svangerskap. Da jeg var på svangerskapskontroll i uke 21, hadde jeg et blodtrykk på 188/110, så jeg ble sendt til sykehuset for observasjon. Jeg ble innlagt den kvelden med diagnosen alvorlig svangerskapsforgiftning, og jeg fikk beskjed om at jeg skulle bli på sykehuset frem til fødselen. Jeg ble på sykehuset i litt over tre uker før legene anbefalte fødsel via akutt keisersnitt. Colette kom til verden med et høyt skrik etter 24 uker og 5 dager. Hun var bitteliten og ble sendt til nyfødtintensiv avdeling før vi rakk å se henne.
Jeg tilbrakte de første dagene ved siden av mitt første barn, min kjære datter Coco, som lå i en kuvøse. Jeg kunne ikke holde henne, bare stikke inn en hånd i åpningene for å legge hånden min på henne. Hun tilbrakte det veldig korte livet sitt i den lille kuvøsen til de små lungene hennes ble for små for den store sjelen, og hun døde da hun var ni dager gammel.
Etter at hun døde, startet vi The Colette Louise Tisdahl Foundation, der målet er å jobbe mot bedre utfall ved svangerskap, fødsler, for tidlig utvikling og tidlig barndom, samt bistå i sorgprosessen i form av økonomisk bistand, utdanning og støtte. Colettes økonomiske hjelpeprogram har hjulpet mer enn 600 familier, og det er donert mer enn USD 600 000.
Vi fikk også regnbuebabyen vår, sønnen vår, Elliott Miguel. Da vi begynte å prøve igjen etter Colettes død, innså jeg at jeg var livredd for å bli gravid igjen. Ingen hadde klart å finne en årsak til svangerskapsforgiftningen, og det å ikke vite noe konkret, gjorde det svært vanskelig for meg å gjenta den samme prosessen og bare håpe på bedre resultater. Vi valgte til slutt å bruke en gestasjonell surrogatmor (som var fantastisk) til å bære frem barnet vårt, og vi er så glade for at vi har fått hjem en nydelig sønn – vårt første levende barn etter fem år med forsøk.
