I store deler av livet mitt var jeg ikke sikker på om jeg ønsket å blir mor.
Jeg hadde et atypisk forhold til min egen mor, og etter å ha hatt flere spesielle utfordringer i barndommen, ble jeg skeptisk til det å bli mor. Det virket skremmende. Men innerst inne hadde jeg alltid sett for meg å få en sønn, så jeg visste at det var noe jeg selv ønsket.
Da jeg bestemte meg for dette, holdt jeg også på å fullføre en master i business ved universitetet i New York (NYU) og var på jobbintervju hos store selskaper som L’Oreal og Estee Lauder. For en utenforstående ville nok det ha vært et svært dårlig tidspunkt for å bli gravid, men jeg var overbevist om at hvis jeg ble gravid innen oktober, ville det ikke «vise», og så kunne jeg starte i ny markedsføringsjobb våren etter. Jeg skulle tenke på alt det med babyen etter at jeg hadde sikret meg jobben, noe som i ettertid ikke gir mening, slik det gjerne er med mange spontane avgjørelser.
Jeg og mannen min ble gravide med en gang, sannsynligvis det eneste som noen gang har vært lett for meg. Jeg ble veldig glad og hadde en svært fin graviditet.
Jeg fikk alvorlig fødselsdepresjon, men det skjedde også noe utrolig med meg. Jeg fikk en følelsesmessig åpenbaring om den nye identiteten min som mor. Vi er ikke foreldrene våre, vi er de vi bestemmer oss for å være. I tillegg til en uventet bedring i kroniske fysiske helseproblemer ble jeg til slutt til en mye lykkeligere og sunnere person.
Mødre rundt om i verden hevder de har et ubrytelig bånd med barna sine. Dette viser seg faktisk å være sant. Under graviditeten migrerer celler fra barnet til moren, der de blir værende i flere tiår og kan gi styrke til mor innenfra.
Jeg er utrolig takknemlig for å ha opplevd denne «reisen mot å bli foreldre», uansett hvor utfordrende den har vært.
