#pathtoparenthood

Rashmi - Infertilitet og kulturelle forventninger


4 barn, 2 gutter og 2 jenter … Det var det jeg alltid trodde jeg skulle få når jeg tenkte på en familie. Det er rart at livet hadde en annen plan for meg, nå når jeg ser tilbake. De av dere som kjenner meg, vet at jeg er en jente som alltid ser positivt på ting, og som ELSKER barn. Men akkurat det å få barn er en av de reisene som kanskje har fått meg til å stille spørsmål ved den optimistiske siden av meg noen ganger.

Da vi giftet oss, trodde vi ikke det ville ta 10 år å få et barn, selv om vi snakket om barn og andre langsiktige planer. Vi hadde et «morsomt og barnløst» ekteskap i 9 år, bare oss to. Men etter hver bursdag hadde jeg nok en tanke i bakhodet om at vi ikke ble gravide, og at jeg ble eldre, og at «eggene mine holdt på å dø». Hver gang noen annonserte at de var gravide eller jeg ble invitert til en babyshower, eller når noen fortalte meg at de skulle få sitt andre eller tredje barn, gråt jeg inni meg. Selvfølgelig var jeg lykkelig på deres vegne, men jeg tenkte hele tiden: «Hvorfor skjer ikke dette meg?» I tillegg hadde jeg familie, venner og til og med fremmede som sa ting som:

«Det er din egen feil (at du har ikke barn)» ... Ja, det var faktisk noen som sa det til meg!

«Når skal dere få barn ... ikke vent til det er for sent!» … nei sier du det!

«Vil dere ikke ha barn? – det er noe helt spesielt» … som om jeg ikke vet det!

«Er alt bra i forholdet?» ... seriøst?

«For hvis du har problemer i forholdet, vil det nok bli bra med et barn!» ... Hallo! Tuller du?

«Du er klar over at eggene dine er i ferd med å dø?» … (sukk … klask i trynet!)

Helt ærlig, så såret disse kommentarene meg svært mye, men jeg tåler det og har klart å heve meg over dem.»

«I indisk kultur snakker man ikke om infertilitet. Vi er fra Kama Sutra-landet, fra en kultur der par skal få barn 9 måneder etter at de har giftet seg, og der befolkningen bare øker og øker. Skam er gjerne knyttet til infertilitet. Det er også en kultur der kvinnen gjerne er den som blir sett på som «problemet» og alltid blir spurt om og når hun skal få barn. Jeg kunne godt svare «spør mannen min!» Da tiet de gjerne stille ... Jeg hadde egentlig ingen å snakke med om min første del av reisen. Jeg snakket med bestevennen min som var som en klippe for meg, og en dag våknet jeg og tenkte at nå skal jeg dra til en fertilitetslege. Etter mange tester ble vi henvist til en fantastisk lege som hadde spesialisert seg på IVF-behandling. Han var optimistisk, positiv og lyttet til historien min. Han var akkurat den «reiselederen» vi trengte på denne reisen. Han forklarte IVF-prosessen og tegnet diagrammer. Mannie og jeg bare lyttet. Vi hadde aldri trodd at vi skulle ha denne samtalen, men der var vi og lyttet til noen som fortalte om injeksjoner, medisiner, tester, sykluser, prosedyrer og undersøkelser jeg måtte gjennom for å forhåpentligvis få et barn til slutt. Og slik startet infertilitetsreisen.

Jeg skal ikke gå for mye i detalj om de ulike detaljene i hver syklus, behandling osv., men jeg ønsker å dele den følelsesmessige og fysiske berg-og-dal-banen av en reise. Hvorfor det? Det er et par grunner til det:

Jeg skulle ønske jeg i starten hadde snakket mer med andre som var på samme reise for å få støtte og råd.

Jeg innser at kvinner og familier i Sørøst-Asia ikke snakker om slikt. Kanskje det er på grunn av stigma, skam, «hva vil folk si»? Hvem vet?

Det jeg vet er at i dag, gjennom denne reisen min, har vi fått 2 friske barn som deler min positivitet i livet. Vi fikk det ene barnet da jeg var 37 år og det andre da jeg var 44 år. Så uansett hvilken vei du går, skal du ikke la andre diktere hva du bør eller ikke bør gjøre, og vær tro mot deg selv.

Din historie